Jeg sitter bare her og ser The straight story på tv. Gråter litt – i medfølelse for hovedpersonen, som de fleste sikkert gjør, men også litt for meg sjøl. Jada, jeg vet jeg blir veldig lett rørt i situasjoner der folk er snille med hverandre eller noen får oppleve et stort ønske oppfylt. Mitt eget savn kanskje? Jeg har nettopp blitt gitt en diagnose. En personlighetsforstyrrelse utviklet i de aller tidligste barneår.

Det sies så ofte, i psykiatrien, at ”Ingenting kan snus rundt på et øyeblikk”. Eller: ”Det finnes ingen nøkkel som kan vris rundt i låsen for å få alt til å falle på plass”. Vel, jeg er et unntak. Etter jeg ble fortalt hvem jeg ”virkelig er” så er alt krystallklart. – Hvorfor jeg har vært som jeg var – Hvorfor jeg er den jeg er. Hvert bidige og idiotiske valg jeg har tatt – Hvorfor jeg sitter her som en rar og ensom idiot som griner da jeg ser sentimentale ting på tv. Alt er forklart! Og du? – Hva er det med denne filmen om en gammel gubbe, med en siste medfølende gjerning mot sin egen bror, som trigger min medfølelse?

Kanskje det at det har tatt nesten 40 år før noen klarte å diagnostisere meg? At dette, på den ene side føles urettferdig, men på den annen side føles som om jeg har blitt gitt en ny oppgave/mulighet? Kanskje det føles litt ekstra ille akkurat i dag siden jeg først ringte til psykiatrisk nødtelefon og fikk høre at nummeret ikke er i bruk. Eller at jeg deretter ringte til psykiatrisk hjelpestasjon hvor jeg møtte en personsvarer, la igjen navn og nummer og aldri fikk noe gjensvar, eller at ”min” psykiater lovet for noen dager siden å ringe meg i dag, men ikke gjorde det? De aller fleste vil selvfølgelig si at dette skyldes en uheldig rekke av omstendigheter. Jada, det er selvfølgelig sånn det er, men det føles vondt.

Så jeg tar en kaffekopp -, og en dram til og ser om det er flere filmer om gamle ensomme gubber på tv i kveld.

Ha en fin kveld – og du? – det er virkelig oppriktig ment.